Til helvete med omdømmet

Hans Geelmuyden har i et godt og blygt øyeblikk sammenliknet seg selv med den største av alle regissører, Ingmar Bergman. Kunstneren som evner å få selv lyset til å yte sitt beste under hans regi. En sammenlikning som er ganske beskrivende i en slik sammenheng. Omdømme er fiksjon. Det handler om oppfattet virkelighet. Men det handler vel så mye om hvordan man selv oppfatter verden og sin egen rolle i den.

Røkke er selvsagt opptatt av omdømme. Han sa det til og med selv i går. Det er derfor opplagt at det er omdømmebetraktninger som gjorde at han i går følte seg presset til å avsløre sine planer om å opprette en veldedig stiftelse. En stiftelse som, i tillegg til å skulle jobbe med samfunnsnyttige formål, også skal bidra til at det for alltid vil være glorie og harpemusikk knyttet til Røkkenavnet.

Omdømmebegrepet er i stor grad et misbrukt begrep. Ikke nødvendigvis av kommunikasjonsfolk, men av næringslivet. Omdømme betraktes i dag av altfor mange som et verktøy, som man kan trekke frem fra verktøykasse når det enten er vanskelig, eller man har behov for å skryte av egne prestasjoner. Det er på tide at norske næringslivstopper slutter å snakke om omdømme, og i stedet begynner å handle med verdighet.

Det er når man teller sine siste timer og åndedrag at verdigheten måles. Når livet passerer i revy vil man stille seg spørsmålet hva man har etterlatt seg, for hvem og ikke minst hvordan. Det kan verken Reputation Institute eller Synovate måle. Jeg tror de verdige havner i paradis, og de med godt omdømme like gjerne havner i helvete. Hva tror du?