Tid for munn til munn kommunikasjon

Hver gang Kampanje eller DN spør norske mediepersonligheter hvordan deres medievaner endrer seg i sommerferien er svarene stort sett entydig; konsumet stiger, og de får alle som en mer tid til feature-, kommentar- og dybdestoff. Det virker som om alle kaster seg over mediene de ikke har tid til i hverdagen, og grådig fordyper seg i det internasjonale mediebildet. Folk benytter rett og slett ferien til å bli mer opplyste og oppdaterte. Kanskje kan man til og med strekke det så langt som til å si at sommerferien gjør folk smartere. Det ble ikke jeg.

Hadde DN eller Kampanje spurt meg hadde jeg helt ærlig måttet innrømme at jeg har gitt faen i medier i sommer. I tre uker har jeg ikke sett en eneste avis, TV-program eller hørt radio hvor jeg har forstått innholdet. Det var først når ordene ”morte” og ”coroner Los-Angeliiiz” dukket opp i sammenheng med overdreven spilling av gamle Michael Jackson hits på en italiensk musikkradiokanal at jeg skjønte at legenden var død. Til tross for at huset på den italienske landsbygda hadde bredbånd klarte jeg å holde oppdateringsabstinensene i sjakk, og har latt Facebook, Twitter, blogg og e-post ligge brakk. Til å begynne med gjorde det litt vondt, men det var en god smerte.

De tre siste ukene har jeg i stedet benyttet til en-til-en kommunikasjon. Mitt totale medieavhold har gitt mulighet til å tilbringe dager og kvelder med gode venner, til faktisk å høre hva ungene har sagt når de har snakket til meg, og til å kjenne at kjæresten min fremdeles har myke og gode lepper, og at blikket hennes blir ekstra forførende i lett og behagelig rødvinsrus.

I tre uker har jeg vært intenst tilstede i livene til de som betyr mest for meg. Forhåpentligvis er det nok til at de holder ut min tidvis manglende mentale tilstedeværelse frem til neste sommer. Til alle dere andre; jeg er tilbake!