Platebransjens død

Da Emile Berliner oppfant grammofonen på slutten av 1800-tallet, åpnet det seg en helt ny verden for komponister og musikere verden over, gjennom mangfoldiggjøring av musikkopplevelse. I dag er vi vitner til hvordan en samlet platebransje står skulder mot skulder og graver. Og sammen graver de dypt.

En stor utfordring som IFPI ikke synes å forstå, er at de i saker som denne ikke bare angriper The Pirate Bay, men like mye sin egen målgruppe. Et angrep som er godt egnet til å synliggjøre manglene ved produktet bransjen leverer. Målgruppen har allerede lenge og med all tydelighet fortalt bransjen hva de vil ha. De vil ikke nødvendigvis ha gratis musikk, slik platebransjen opplagt tror. De vil ha frihet til selv å velge hva, hvor, når og hvordan. Hovedproblemet til platebransjen er opplagt at de fremdeles kaller seg platebransjen. Målgruppen vil nemlig ikke ha plater. De vil ha nye musikkopplevelser og arenaer for å møte artistene de elsker. Selv om aktører som Napster og The Pirate Bay stoppes kan ikke plateselskapene stoppe målgruppens utvikling.

Platebransjen bør ta til seg at dersom de skal ha mulighet til å overleve må de ikke lenger se på musikk som et sluttprodukt. Med grammofonen, LPen og CDen var musikken sluttproduktet. I dag er musikken råvaren, og platebransjens største mulighet ligger i å foredle råvaren og skape nye produkter og opplevelser tilpasset den nye digitale hverdagen. Det første plateselskapet som evner å innfri som musikkforedlingsselskap vinner. Et første skritt i riktig retning kan kanskje være å bruke færre millioner på dyre advokater, og heller investere flere av disse i innsikt og forretningsutvikling?

Det er mulig at platebransjen har loven på sin side i fildelingsproblematikken. Men hva hjelper det, om produktet de sitter igjen med ikke har et marked?