Møkkete finansmenn

Trøim, eller i alle fall hans rådgivere, har opplagt lest bøker. De har lest bøker om retorikk, budskapsformidling eller kanskje til og med om symbolsk lederskap. De har lest at gode ledere går foran med et godt eksempel. De har lest at ledere viser vei gjennom handling, ikke gjennom ord. Det er til og med mulig at noen av disse rådgiverne har lest film- og teaterteori og rekvisittenes betydning i historiefortellingen. Dermed dukket kjeledressen opp.

Trøims retoriske problem er at han valgte en ikke troverdig rekvisitt, på en ikke troverdig arena. Man trengte ikke være veldig observant for å se at Trøims kjeledress var pakket ut for første gang. Man kunne til og med se brettene i stoffet på bildene. Hvis kjeledressen og den visuelle koblingen til de som gjør den faktiske møkkajobben var viktig burde han begynt der. Praktisk handling og synlig tilstedeværelse på det berømte gulvet ville vært et mer troverdig sted å begynne. Da ville kanskje til og med kjeledressen hatt en flekk eller to når han entret scenen tirsdag.

Som et dramaturgisk grep i et foredrag, og med publikummet til stede, fungerte sikkert kjeledressen utmerket. Gjenfortalt i media ble det klumsete og lite troverdig. Det ble ikke en gang litt sjarmerende.

Neste gang Trøim vurderer retorisk akrobatikk kan det kanskje være en idè å rådføre en profesjonell historieforteller. Han ble jo treffende sitert i DN; ”man må skjønne hva man holder på med”!