Aldri så galt at det ikke er godt for noe

Samtlige norske mediehus rapporterer om dramatiske kutt, og alarmerende resultater. De store, internasjonale kommunikasjons- og reklameselskapene har allerede kuttet minst 10 prosent. Mediebyråene melder om usikkerhet og uteblivelse av årsavtaler. Hans Geelmuyden varsler med sedvanlig tabloid retorikk at vi står foran blodbad og hoderulling. Jo da, finanskrisen har også truffet oss som jobber med kommunikasjon i Norge. Den har til og med truffet godt.

Det er lite som tyder på at finanskrisen vil føre mye godt med seg for norsk reklamebransje. Usikre annonsører manøvrerer reduserte budsjetter taktisk, og blir trygghetssøkende. De modigste forsøker å bruke pengene annerledes og utradisjonelt, for å få mer igjen for investeringen. Trolig velger de da andre virkemidler enn tradisjonell reklame. Faglig har det skjedd lite med norsk reklame de siste 10 årene, og med dagens utgangspunkt kan vi nok ikke forvente noe kvantesprang de neste årene heller.

I norske medier er situasjonen høyst dramatisk sett fra et forretningsmessig og menneskelig ståsted. Redaksjonelt er det nok mindre grunn til panikk. En vurdering Stoltenberg kanskje også deler når han velger å avstå fra egne mediekrisepakker. Schibsted skal kutte til sammen en milliard det neste året, og klubbleder Kagge roper at ledelsen nå må fortelle hva de skal slutte å skrive om. Jeg er sikker på at når den verste dramatikken har lagt seg vil også klubbledelsen i de norske mediehusene se at det kanskje er mulig å tenke annerledes enn hva man har gjort de siste tiårene. Klarer de ikke selv å se hva de skal slutte å skrive om kan nok de mange leserne, seerne og lytterne som flykter fra mediene være behjelpelige.

Så er det oss i kommunikasjonsbransjen. En bransje som i stor grad domineres av gretne, gamle gubber som motiveres mer av privatøkonomiske ambisjoner, enn faglige. En bransje som er mer opptatt av benytte enhver mulig anledning til å påpeke hverandres manglende kompetanse, fremfor å vise omverden verdien av det arbeidet den gjør. Helt ærlig; det skjer lite spennende i norsk kommunikasjonsbransje. Det er til og med uavhengig av om du er av sorten som hevder å jobbe med å flytte makt, eller om du er tilfreds med at dersom du flytter paller flytter du kanskje også litt makt. Uansett; finanskrisen kommer til å kreve at bransjen sammen synliggjør verdier. Det vil forhåpentligvis stimulere til langt høyere innovasjonstakt enn vi har sett de siste årene, og et nødvendig økt faglig fokus i bransjen.

Kanskje er det slik at vi med tiden vil se at det kom noe positivt ut av denne vanskelige tiden. Det er nok ikke når vi står midt oppe i det at vi først og fremst vil ha et slikt perspektiv. Men kanskje kan vi se det slik når vi opplever at våre egne produkter har utviklet seg, og det vi alle leverer har fått mer substans. For når ting er vanskelig er det substansen vi klamrer oss til. Det er når det er tøft vi lærer å finne løsninger som faktisk gjør en forskjell.
Nød lærer som kjent naken kvinne å spinne. Eller som norske medier ville ordlagt seg: ”Naken kvinne i nød sett spinne. Se de utrolige bildene her”.